Jeg lovet en gang å vurdere om jeg skulle publisere noe av alt som ikke kom med i den endelige boken. Nå er det på tide å innfri løftet. Her er første kapittel som aldri ble med.
DEL I
Å ta farvel
KAPITTEL 1
Trym forsøkte å lukke øynene på ny, men det var ingen vits. Skarp morgensol flommet som en glitrende elv under glipen mellom gardinene og vinduskarmen. Det var lett å se hvor det hadde hengt bilder og plakater på de nakne veggene. Radioen nede stod på full guffe. Det ble snakket om varmerekorder, forsuring av havet, orkaner, tørke og absolutte bevis på global oppvarming.
Nå var det bare én dag igjen. Én stakkarslig, liten dag. I morgen, søndag sjette juli, skulle han for aller siste gang våkne opp i rommet i Gautelia i Sørby. Den siste uken hadde han syklet rundt i nabolaget for å ta ordentlig farvel med vennene, men de aller fleste var på ferie. Selvsagt var de det. Det var jo midt på sommeren. Noen hadde det gøy på ferie, mens andre, nei, mens én person i hele verden våknet opp til den nest siste dagen i huset han hadde bodd i hele livet. Tolv år!
Mamma raste forbi i gangen utenfor. Ikke barbent, men i sandaler. Flipp-flapp-flipp-flapp. Hun stanset utenfor døren, hørte han. Så åpnet hun.
– Trym? Er du våken?
Trym la puten over ansiktet.
– Nå må du stå opp snart. Klokken er allerede ni!
Ni. Det vil si at det er … 15 timer igjen. Herman skulle komme hjem i dag, tenkte han.
– Neimen, hallo da … Flipp-flapp-flipp-flapp. Mamma stanset like ved sengen hans. Trym holdt fortsatt puten foran ansiktet.
Mamma rusket i ham. Han beholdt puten. Så kom hånden hennes.
– Nei!
Hun kilte ham hardt på magen, først med den ene hånden, så med den andre. Trym knegget av latter, reiste seg i sittende og slo puten mot henne. – Greit, greit! Jeg skal stå opp, ikke kil mer!
Mamma kikket på ham med supermammaøyne. Hun hadde disse øynene noen ganger, mest når hun var glad, eller når hun skulle trøste ham.
– Vi vet at det ikke er lett for deg, men du kommer til å få det så fint! Tenk på det nye rommet du kan velge! Og det i et megastort hus, og med all den uteplassen! Du kan lage trehytter og alt hva du vil, og dessuten vil du bli kjent med mange nye på Lyngset. Dette blir så bra, så.
Trym kikket bestemt mot døren.
Mamma prøvde å fange blikket hans, men han lot som om han var en motmagnet og vek unna. Så reiste hun seg igjen og gikk mot døren. Flipp-flapp-flipp-flapp.
– Det blir en enkel frokost, bare noen egg og litt av hamburgerne fra i går. Hun smilte. – Eller, kanskje jeg bare skal kaste de burgerne?
– Ett minutt mamma, så kommer jeg!
Trym svingte seg ut av sengen, grep T-skjorten og trakk den over seg, før han fant shortsen, fikk dratt den opp og festet beltet. Så løp han ut av rommet.
Stuen var nesten helt tømt. Alt som hadde stått i hyllene og alt som hadde hengt på veggene var lagt i banankasser som stod stablet helt opp til taket der inne. Like ille var det på kjøkkenet. De to siste dagene hadde de brukt engangsbestikk som ikke tålte noen ting.
Mamma dempet radioen, satte seg rett overfor ham og drakk kaffe mens Trym slukte to hamburgere og ett egg. Da han var ferdig hadde han vondt i magen. På radioen messet de videre om kloden som blir varmere og ødeleggelse av økosystemer.
– Pappa kommer med en kassebil om noen timer. Vi kommer til å være opptatt i hele dag. Har du noen planer? spurte mamma.
Trym ristet på hodet, tømte melkeglasset, før han tenkte seg om. – Jo, forresten. Herman kom hjem i natt. Jeg vil ta en siste tur til ham.
Mamma satte opp supermammablikket igjen.
– Trym, da! Ikke si det slik, det er jo ikke sant! Det er ikke siste gang du treffer Herman. Han kommer fortsatt til å bo der han gjør, og dere skal jo besøke hverandre. Og du: I det nye huset har vi jo så mye plass at han til og med kan få sitt eget rom når han kommer på besøk!
Trym la armene i kryss over brystet. Joda, hun hadde rett i det. Det var mye plass i det nye huset. Det var i det hele tatt ganske mye ved det …
Mamma satte fra seg koppen og kikket mot klokken, før hun gispet og reiste seg. – Oioi, jeg må skynde meg. Ta en tur innom Herman du. Men vær tilbake til klokken fire. Og hvis dere drar til hytta så holder du deg vekk fra den døde skogen.
– Lover.
Mamma satte opp håret i en hestehale og forsvant inn i stuen. Trym gikk ut, fant sykkelen og trillet ut i veien før han stanset. Så snudde seg og kikket på huset.
Bare én dag igjen.
Dette kapittelet kom aldri med i den ferdige boken. I stedet går vi som kjent rett på møtet mellom Trym og Herman. Redaktøren syntes det var best slik, at en fantasyfortelling som dette ikke skulle dvele for mye før handlingen kommer ordentlig i gang. Det hadde han nok rett i. Selv syntes jeg det var viktig å etablere stemninger og følelser tidlig, men i etterpåklokskapens lys ser jeg jo at det kanskje ble for mye.
Kapittelet over er rett fra det daværende råmanuset, før redigering og før ombrekking, derfor er heller ikke teksten justert.
