Om Isilds Vrede slår godt nok an … da kommer det flere bøker hvor vi følger Trym og Frida. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt tre bøker i dette universet. Dermed har jeg besvart et spørsmål jeg møter svært ofte. Ja, det er meningen historien skal fortsette. Ja, deler av det gamle universet vil fortsatt prege historiene. Ja, den kommende boken kommer likevel til å bli annerledes. Ja, den kommende boken er ment for *litt* eldre lesere.

Et førsteutkast av et manus har svært lite til felles med en ferdig bok å gjøre. Men om du lurer på hvordan jeg ser for meg at den neste historien starter, så ser det for tiden slik ut (uten formateringer, uten innrykk):

Nei!

     Det kunne ikke være sant!

Trym merket hvordan alt stoppet opp. Pusten ble tyngre, det var som om en iskald, klam neve grep ham og presset, den dro ham under vann. Han klarte ikke å puste lenger, samtidig som en pipende høy lyd skar innover ørene.

– Vær så snill og kom, bli med ned. De vil gjerne snakke med deg.

Pappa la armen rundt ham. Trym skvatt av berøringen. Blikket hans var slørete, alt rundt ham var dekket av en uklar, grøtete hinne. En uvirkelig hinne. Han svelget tungt og kikket på pappa mens han ristet på hodet. Hvert ord han stotret frem føltes som om de brant i brystet, halsen og munnen: – Hæ? Forsvunnet? Nei! Ikke Frida!

Grepet rundt ham ble hardere. Trym forsøkte først å vri seg løs, men så gav han etter. Kjente varmen, de sterke armene. Han lyttet til ordene, til trøsten, og kjente hvordan pusten ble noe roligere. De seks ordene fra pappa gjorde at neven slapp noe av taket: Det er sikkert ikke noe farlig.

Pappa skjøv opp døren til stuen. Trym kjente hvordan neven flyttet seg til magen. Hvordan den eltet magen sammen til en hard, vond liten ball.

To fremmede menn og en dame satt i sofaen ved siden av mamma. De småpratet lavt og tidde plutselig da Trym og pappa stod i døråpningen. Mamma var rød i øynene, så han. Mamma!

– Her er han, det kom litt brått på, sa pappa og nikket i retning Trym. Den fremmede damen i sofaen hadde et stort, varmt smil. Trym fokuserte på smilet hennes, bare det, han turte ikke å møte blikket til de to mennene. De så harde ut, ingen smil, bare granskende øyne. En av dem hadde politiuniform. Den andre, den høyeste av dem, hadde skjorte og skinnjakke. Trym dumpet motvillig ned i sofaen ved siden av mamma. Pappa satte seg inntil ham. I verdens lengste sekund var det helt stille.

Slik har jeg tenkt at fortellingen begynner. Neste bok blir enda mer dramatisk, og denne gangen følger vi synsvinkelen til BÅDE Trym OG Frida. Fortsatt skal vi leke oss godt med norrøn mytologi og folketro, og fortsatt er det menneskeskapte katastrofer som risikerer å møte sin motvekt, men denne gangen blir det litt annerledes … mer om det får du ikke vite nå. MEN – det er helt klart en stor fordel å ha lest Isilds Vrede før du gir deg kast i med neste bok om våre to helter.

Husker du piktogrammene fra Isilds Vrede? Symboler har en viktig rolle også i denne fortellingen, og helt essensielt vil det følgende symbolet være:

Så kan du lure, fundere og gruble til du blir blå 🙂 Det eneste jeg vil si er at det er en svært dyp tanke bak dette symbolet – og dette finnes ikke blant de (ekte) piktogrammene som er nevnt i Isilds Vrede …